Reisebrev fra Riga 2

Morgenen etter møtte vi friske og raske til Jugenstilmuseet i Riga. Der ble vi delt i to grupper og fikk se en film, før vi ble ønsket velkommen inn i advokatens leilighet. I tillegg til kunnskapen ble vi imponert av guidene som var kledd i tidsrikige klær var. På den måten fikk vi et godt innblikk i de godt rekonstruerte interiørene. Ikke bare representasjonsdelen av leiligheten, men også kjøkkenet, stuepikens værelse og baderom. På kjøkkenet fikk vi smake nystekte kjeks, og på vei ut fikk vi lov til å prøve noen av de overdådige fruktkurvhattene. Stor stas! Etter omvisning innendørs ble det byvandring med informasjon om de ulike arkitektene som har satt sine preg på byen.

Vi rakk en deilig lunsj på restaurant i gamlebyen før vi igjen tok turen ut til friluftsmuseet hvor vi ble pisket rundt i ulike deler av Latvia i form av bygningsmiljø fra de etnografiske områdene. Et godt gammeldags friluftsmuseum med interiør som passer til sesongen, og ett og annet menneske plassert i de ulike husene. Håndverkere i arbeid og vakter til å passe på. Det var spennende å få innblikk i noen andre «gamle dager» enn de norske, men intensjonen om å få mellommuseal utveksling om gleder og utfordringer på formidligsnivå ble vel ikke helt oppfylt ettersom vi måtte løpe fra sted til sted for å rekke å se alt. Og likevel rakk vi på to intense timer kun en brøkdel av hele museet.

Trykk på bildene for å se galleri med større bilder.

Av en eller annen grunn ble kameraet hjemme da vi gikk ut for å spise middag utpå kvelden. Vi fikk grei servering i en fin gammeldags kjeller – før vi fortsatte ut i Riganatten og opp i Skyline bar hvor vi kunne teste lokale og internasjonale drinker, diskutere dagens hendelser og løse verdensproblemer til det som må være Rigas beste utsikt.

Advertisements

Reisebrev fra Riga 1

For snart en måned siden var Bymuseet i Bergen på studietur til Riga. På programmet stod ikke overraskende et par museumsbesøk, ispedd rikelig med god mat og passende drikke.

Første dag gikk med til alternativ lagbygging. Vi sjekket ut hvordan bedriftens ansatte reagerte på å tilbringe alt for mange timer i flyet, først sirkle en liten time over tåkelagte Riga. Så fløy vi til Tallin i Estland hvor vi fikk lande, men ikke gå ut av flyet. Endelig kom den dagen da jeg kunne sitte rett opp ned og bare strikke, eller lese, eller ta en lur. Etter atter noen timers venting inne i kabinen fikk vi aller nådigst lov til å komme ut for å finne oss en buss som kjørte oss til riktig stoppested: Riga.

Fra bussen fikk vi se både estisk og latvisk landsbygd, vi fikk en porsjon suppe på ei særdeles autentisk veikro. Med bjørneskinn på veggen og en absurd dokumentar på tv. Suppa var god, og folk var ved imponerende godt mot. Bussen kjørte videre og vi var ganske lettet da vi kom inn i den tidligere omtalte tåka. Både fordi det var godt å vite at det var en grunn til at dagen ikke gikk som planlagt. Og sånn at vi som satt langt framme ikke lenger fikk med oss de hasardiøse forbikjøringene.

Til slutt, i mørket, kom vi fram til dagens mål. Latvias største friluftsmuseum, like utenfor Riga. Vi ble tatt godt i mot inn i et langhus, en slags latvisk variant av skysstasjon. Damene bar folkedrakter som minner såpass mye om norske bunader at vi følte oss hjemme. De hadde faktisk ventet på oss siden lunsjtider, kl 11 – da var vi på vei til Tallin. Først fikk vi en drink basert på Rigabalsam og solbærsaft, og noen hemmelige ingredienser før de bar inn store serveringsfat med kjøtt, pølser og kokte poteter i store hauger. Ettersom det var vanskelig å oppleve friluftsmuseet i mørket avtalte vi å komme tilbake for et grundigere besøk dagen etter. Vi ble varme og mette før vi ble skysset de siste kilometrene inn til byen og hotellet vårt. Noen rakk også en drink i baren før minnet om en morgen som startet alt for tidlig slo til.

Bussblogg fra Bergen

Siden mars har jeg vært busspendler. Daglig nærkontakt med skyss byr på både gleder og utfordringer i hverdagen.

For et drøyt halvårsiden var jeg bussrookie med myntene mer eller mindre klar i lomma. Når jeg så var vel plassert på setet mitt hadde jeg god tid til å studere de andre passasjerene. Funnet ut hvemsom sover, hvem som har med leksene på bussen, nytt utsikten langs diverse transportårer og tyvlyttet til fjortispraten fra setene bak.

Etter noen uker avanserte jeg til kontantskyss og medbragt egen bok. Nå har jeg avansert til busspendler 3.0 med eget -månedskort og veksler mellom medbragt bok, skjønnlitteratur eller fag, radiolyd fra mobiltelefonen eller rett og slett tar en velfortjent ettermiddagslur. Det kan jo komme godt med før småtten skal hentes i barnehagen.

Jeg er ikke lenger rookie, jeg har tilegnet meg elementær busskunnskap som hvor det er lurt å sitte for å unngå trekken fra dørene. Jeg vet akkurat når jeg må pakke sammen lesestoff eller våkne for å komme meg av på riktig stopp. Det går nesten uten at jeg trenger å se ut fordi jeg har lært bevegelsene. Det kommer godt med i disse tider når det er mørkt både morgen og kveld.

Dersom noen mener at dette innlegget er i overkant positivt, i grell kontrast til diverse innlegg som leses i BT eller på ulike Facebook-vegger, kan jeg tilføye at jeg bor i den delen av Bergen som vant kollektivlotteriet. Vi venter på neste byggetrinn på bybanen, og til da skal vi oppdras til å fortsette å reise kollektivt inn til byen.

Da skyss la om rutene for en måneds tid siden vant vi lotteriet. Busstilbudet bestod, men jeg rykket tilbake til rookietilværelsen igjen da jeg ikke fant bussen på riktig holdeplass – og mistet to busser på veien til riktig avgangsholdeplass. Riktignok et tegn på at bussen faktisk går hvert kvarter i rushtiden.

En annen enkel skyssglede var da damen i billettluken lurte på om jeg var student eller voksen. Bænkers kundeservice rettet mot damer som har passert de 30.

Jeg må tilstå at jeg trives med tilværelsen som busspendler. Det blir som et pusterom når man bare vet å benytte de minuttene som uansett tikker og går, morgen og ettermiddag. Den som tror at jeg har sluttet å sniklytte på fjortissamtalene får tro om igjen. Det er rett og slett for mange fascinerender og rare personer der ute til å la være å sjekke ut moter og samtaleemner. Hilsen hun med sliten rød alpelue og blå ryggsekk.

Eksamenstid?

I helga hadde vi storfint besøk av to søstre og 3 tantebarn. Bergen viste seg fra sin beste side med sol og godvær. Anledningen bød seg til skikkelig familievennlige turistaktiviteter.

Kort fortalt så skranglet vi sammen noen ekstra to og firbeinte familiemedlemmer i byen og følget på 11 + Bella, tok fløybanen opp for å se på utsikten og nyte et bedre pølsemåltid tilberedt på stormkjøkken. All mat smaker jo godt i frisk luft og noe som likner på påskesol?! Vi gikk til skomakerdiket før vi fant oss en rasteplass – det var akkurat passe langt for den tilreisende nesten-4-åringen.

Etter en skikkelig picnic, og litt ekstra leik i trollskogen og på leikeplassen tok vi banen ned for å bli møtt av buekorpstromming fra to lokale buekorps som marsjerte mot hverandre. Jeg konkluderte tørt at eksamenstida nok er  i annmars, mens 3-åringen fattet interesse. Kanskje har han to i seg til å bli en ekte Kjuagutt?

Så ble det enda mer leik på Christi Krybbe, mens de voksne nøt en god ta-med-ut-kaffe fra Det Lille Kaffekompaniet før vi ruslet pent over fisketorget og tilbake til bilen. En skikkelig turistlysløypedag var unnagjort, alle var godt fornøyde og de aller mest fornøyde sovnet i bilen på vei hjem.

 

Tidligere på dagen hadde jeg ikke akkurat hatt eksamen, men min første gruppe med utenlandske fagfolk på besøk på Lepramuseet. Det er ikke fritt for at jeg har lest ekstra på enkelte ord og uttrykk, som har vært mindre bruk i kraftstasjonen og industristaden. En komplisert sykdom og medisinsk terminologi kan være vanskelig nok på norsk. Gruppa var også sammensatt av ulike forskere/studenter fra Senter for internasjonal helse. Mens noen aldri hadde hørt om sykdommen tidligere, hadde andre arbeidet som leger ved sykehus for Dr. Hansens-disease, som er det navnet de fleste leger og pasienter bruker i dag. Til slutt måtte jeg nesten jage de svært interesserte besøkende ut i sola og finværet etter en hel hutrende time inne i de fortsatt kalde bygningene.

Bloggen er under stadig ombygging og redefinering. Bær over med meg, og kom gjerne med innspill om hva som funker og ikke.

 

Kulturviter uten kultur

Jeg hadde tenkt å skrive et langt og tåredryppende innlegg om den arbeidsledige kulturviteren, som hospiterte på barneskole og ikke syntes gym var favorittfag som lærer heller.

Men i stedet kan jeg feire at jeg har fått et «freelanceoppdrag» å bidra på Bymuseet i Bergen sitt internseminar om Alvøen. Det er gladskummelt å ta fram igjen hovedfaget som jeg var absolutt ferdig med for snart 5 år siden. Trivelig å stikke innom kontoret til min tidligere veileder for å gå på oppdagelsesferd etter intervjuutskriftene fra den gangen. Og ikke minst svært gledelig å bli spurt om å kunne bidra. Det er stas å være til nytte. 🙂

For å toppe det hele greide jeg å sikre meg et års vikariat som museumspedagog ved Lepramuseet, også innenfor Bymuseet. Hurra!

Ukene framover skal definitivt fylles med kultur, det er et stort, nytt og spennende fagfelt jeg skal lese meg opp på. Et nytt sett med kolleger har jeg også fått, det blir artig med et enda større fagmiljø.

Ukene som lærervikar avsluttes i morgen. Det har vært noen spennende og lærerrike uker. Det blir faktisk litt trist å ta farvel med en trivelig gjeng både i klasserommet og på lærerrommet. To måneder uten kultur holder likevel for min del.

 

Makeover

Museumspedagogen har blitt lærervikar.  Men kultur er stadig et viktig tema, jeg er fortsatt interessert i historie og kultur og engasjert i temaer som stedsutvikling og kulturtilbudet for store og små.

Bloggen er min, og vil de neste dagene ukene endres til å finne en ny form. Vær tålmodige med utprøving og testing av farger, bilder og tema.

 

So long.

Forsøket avsluttes

Da har jeg kun et par arbeidsdager igjen på NVIM. Familien flytter til Bergen med alt hva det innebærer av ny bolig, ny barnehage og nye utfordringer på jobbmarkedet.

Har grublet litt på hva jeg skal gjøre med bloggen i den sammenhengen. Legge ned, eller skifte navn og profilbilde og fortsette å synse, mene og fortelle som historieinteressert kulturviter. Akkurat nå er det jobbavvikling på NVIM og juleferie som står for døren.

Dessverre vet jeg ikke helt hva 2011 kommer til å bringe av jobbutfordringer, så jeg kan ikke si noe sikkert om det vil være naturlig å fortsette å blogge i jobbsammenheng, selv om det er lov å håpe.

De nærmeste ukene kommer jeg ikke til å bidra stort her inne. Deretter får vi se om det blir nedlegging eller omlegging.

Takker for følget til de som har lest og kommentert, og gir beskjed dersom jeg finner på å gjenoppstå i en liknende eller ny form.

GOD JUL!

Fotograf: Dag Endre Opedal